|
Jeg er Skjærefotograf.
Navnet kommer delvis av min spesielle inntresse for Skjærer og delvis fordi en jeg kjenner er god på å gi andre tilnavn.
Opprinnelig kommer jeg fra en øy ytterst på Helgelandskysten hvor fuglelivet var lett tilgjengelig og til tider ganske rikt. Men på den tiden var ikke dette noe stor inntresse. Vi fulgte gjerne med på når den først tjelden kom og så var det enighet om å verne om Ærfuglen. Ut over det så var kunnskapen og inntressen ikke helt på topp. Men jeg husker at min farmor kunne fortelle litt om fugler. Jeg husker at hun fortalte oss om når Emår’n pleide å komme tilbake. At Emår var en måke viste jeg nok, men at det var det vi fleste av oss kaller for Sildemåke – ble jeg nok først klar over i voksen alder. Jeg husker at en gang vi var og besøkte henne i Sandøya, så tok hun meg litt av til side og sa at hvis far min ville ha meg med på nordhaugen for å erte Tyvjoen så skulle jeg ikke bli med. Helst så hun at jeg ikke fortalte han at Tyvjoen hadde rede der, for det var også en av guds skapninger.
Min inntresse for fugler har nok oppstått som et følge av fotograferingen. Det er en stor fordel å lære seg de grunnleggende egenskaper hos de fuglene man skal fotografere. Eksempelvis hvis kan man være bedre forberedt på flygende går hvis man lærer seg å tolke grågåsas snakking seg i mellom før de letter. Likedan så er Kvinanda veldig rask til å dykke, men den gjør en litt spesiell bevegelse før den dykker. Klarer man å lese dette så har man en større sjanse for å få et dykkbilde. Inntressen for fugler har nok økt etter hvert som jeg har tilegnet meg kunnskap.
Men tilbake til min inntresse for Skjærer og Kråker. Det begynte vel med at jeg hengte ut meiseboller på et bestemt sted ved Østensjøvannet. Tanke var å lage meg en foringsplass hvor jeg kunne fotografere småfugler. Problemet var bare det at meisebollene ble borte. Jeg hengte ut flere på samme plassen helt til jeg tok en av tyvene på fersken.
Neste trinn var å kaste meiseboller på isen, uten det grønne nettet. Det viste seg at meiseboller klarer de ikke å stå i mot. Det bør være av den store typen, de små hakker de bare litt av på siden slik at de får dem med seg. For å få Skjærer nært nok til at de kan fotograferes kreves det egnet mat. Jeg har også testet hermetisk hundemat men det spiser de for fort opp. Hermetisk kattemat er mye mer egnet, da det er mindre biter og det tar derfor lengre tid å spise opp maten. Det vil si de spiser ikke alt, men gjemmer bitene under gresset et stykke fra foring stedet. Kneippbrød spiser de også. En fordel med kneippbrødet er at hvis fotografen blir sulten så kan fotografen spise kneippbrød. De fleste kjedene har brød som koster bare kr 3,50 og smaker godt så lenge det er ferskt.
Det og fotograferer Skjærer er ikke helt enkelt. Man må være forsiktig med eksponeringen slik at ikke det hvite feltet blir utbrent men samtidig så blir ikke bildet bra hvis man ikke får med strukturen i de sorte fjærene. Det er heller ikke enkelt å få fram de sorte øynenemot sort fjærdrakt. Ønsker man å få fram fargene i stjerten bør man være tilstede når det er passe lyst. Skjærer er både raske, lure og utspekulerte. Her i gården er verken optikken, kameraet eller fotografen raske nok til å få fluktbilder – så det blir som regel å håpe på noen fine fargespeilinger.Jeg mistenker Skjærene ved Østensjøvannet for å kjenne meg igjen, for som regel så pleier de å sette seg i noen trær når jeg rigger meg til. Prøver å finne meg en plass der det ikke var for mye trafikk av folk. Det er viktig å legge ut meiseboller slik at det ikke blir skygge på det området hvor jeg ønsket å fotografere dem. Det er en fordel om det er litt tett med greiner i nærheten slik at Skjærene har et sted å sitte mens de bedømmer situasjonen. Det er viktig å bruke stativ og det er veldig fint å ha en lav (sammenleggbar) stol. Skjærene kommer som regel ganske fort. Showet startet gjerne med stuping, flaksing og litt småslossing. Det hender at Skjærene driver å egler seg inn på meg, slik de gjør med katter. Et av triksene for å teste meg er å fly rett over hodet mitt med bare cm klaring – bakfra. Det har hent at et par stykker hoppet fram og tilbake rett foran føttene mine. Men når jeg ikke gjør noe forsøk på å fange dem så gir de fort opp. Det hender også ganske ofte at det kommer noen Kråker for å seg en matbit. Kråkene er mer forsiktige enn Skjærene
Plutselig kom det en gammel kjenning. Det er en Skjære uten Stjert. Den har værti området siden sommeren 2006, men jeg har ikke sett den siden tidlig i høst. Trodde nesten den var vandret til de evige jaktmarker. Det ser ut til at den klarer seg ganske bra. Flyge ferdighetene er på topp og den er mye kjappere en de andre Skjærene. Jeg har lagt ved etbilde av den. Akkurat det bildet er ikke tatt i dag. Skjærene er ikke så redde for kråker så lenge det er bare en eller to. Men er det flere Kråker nede på bakken samtidig holder Pica Pica seg på litt avstand. Er det bare en Kråke, så blir den gjerne plaget så mye at den stikker. Skjærene bare napper den i halefjærene. Det sammen gjør de med måker. Duene derimot, klarer ikke Skjærene å jage. Duene stiller seg så tett rundt meisebollen at Skjærene ikke kommer til. Hvis en Skjære prøver seg så får den som regel et rapp over hodet av en duevinge. Derfor pleier jeg å ha litt solsikkefrø i beredskap. Duer foretrekker solsikkefrø framfor meiseboller.
Nå skal jeg ikke skryte på meg så veldig mange bra Skjærebilder. Det er ikke helt enkelt å få til. Jeg skal heller ikke underslå at jeg alltid prøver å få det perfekte Skjære eller Kråkebildet. Men jeg har det ganske morsomt når jeg får en flokk på 10 eller 20 Skjærer ned på maten som jeg har lagt ut. Bare det å sitte og se på dem er ganske gøy. Utrolig hvor god dem er til å fly. Masse flotte farger. Jeg tror ikke at jeg kommer til å bli lei dem med det første. Eksempelvis så la jeg ut for dem og kjøpte en gutt i blokka en ny pose med potetgull en gang 4 Skjærer hadde rappet posen hans og drysset potetgullet utover plassen. Rundt omkring satt det da 4 skjærer og spiste Sørlands chips med havsalt.
Hvis jeg kan trette leserne med å fortelle om en opplevelse jeg hadde sist sommer. På vei til foreldremøte på skolen oppdaget jeg en gjeng med Skjærer som hadde funnet seg en kattunge som de plaget etter beste evne. Stakkars pus, den hadde nok ikke lært seg å holde seg unna slike plageånder. Skjærene utførte dette ganske etter håndboken. De satt passe lavt oppe i et tre til kattungen begynte å klatre etter dem. Da var de ikke oppe i treet lengre men nede på bakken. Katta lå flat og klar til å fange den først og beste, mens Skjærene satt rolig i ring rundt den. To Skjærer fløy hele tiden lavt over katten. Når katten hoppet til for å ta dem så var de ikke nede på bakken lengre, men passe høyt oppe i et tre. Dette gjentok seg flere runder. Mens dette foregikk satt det en Skjære oppe i det høyeste treet i området og skrek av sine lungers fulle kraft, og det kom Skjærer flyende fra alle kanter. Jeg fikk ikke sett dette showet ferdig da jeg måtte inn på foreldremøtet på skolen. Stakkars pus.
Nå er det ikke bare Skjærer og Kråker som imponerer meg. Jeg prøver å følge med så godt jeg kan når jeg ferdes ute. Vi har et par områder, i nærheten av der jeg bor, hvor det er holder til noen hakkespetter. Dessuten så prøver jeg å holde et øye med på hva som skjer av fugleliv på Sørlimyra ved Nøklevann. Det er kanskje ikke det mest eksotiske stedet men det er i gangavstand fra der jeg bor. Dessuten så er jeg ganske imponert over Gråspurven som klarer å leve i et så ugjestmildt klima som vi har om vinteren.
Min arena for fuglefotografering er for det meste Østensjøvannet og de nære områder. Det som er fint med Østensjøvannet er for det første at det er ganske nært der jeg bor og det blir sjelden helt bomtur. Litt sosialt er det også da man ofte treffer på andre fotografer og fugleinteresserte. Selvsagt er jeg med i NOFOA og BioFoto og ettersom jeg ikke har lært meg å holde kjeft så ble jeg sekretær i sistnevnte forening.
|
|
|